i miss you

De siste dagene har vært ganske tøffe. Jeg har vært en del trist av ulike grunner. Når jeg er trist liker jeg å trene. Jeg kan takke fotballen for så masse. Men på lørdag hadde vi kamp og jeg fikk meg en skikkelig lårhøne, eller som de kaller det her; dead leg/charley horse. Jeg klarer så vidt å gå så trening i dag kan jeg bare glemme. Den største grunnen til at jeg er trist er Steven. I en måned nå har han gjort dagene mine mange ganger bedre. Han fikk meg i godt humør selv når Kelly dro til Richard gang på gang og etterlot meg alene uten mat. Steven var der for meg. Det fungerte så bra helt til det liksom ikke gjorde det lenger. Jeg vet at det må være århundrets korteste-, jeg vet ikke en gang hva det var. Men jeg er trist allikevel. Spesielt dagen i dag har vært tung. Men dagen løftet seg mange hakk nå nettopp. Mobilen min ringte og det var Heidi som ringte fra Ohio! Det var så godt å snakke norsk igjen, selv om jeg snubler mer i ordene nå. Det er som om jeg har glemt norsk. Ha det er litt morsomt. I hvert fall, det fikk meg til å føle meg mye bedre nå. Så jeg skal utnytte det og sette meg ned og se litt Grey's anatomy mens jeg fremdeles har lyst.